Dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange så syndene blir tilgitt. 
Matteus 26,28
Det er fullbrakt! 
Johannes 19,30

Det er fullbrakt», er Jesu siste ord før han dør på korset, ifølge Johannes. Oppdraget som var planlagt siden tidenes begynnelse, er utført. Han som eide alle himmelens skatter, hadde gitt avkall på dem, blitt menneske og levd et liv blant syndere. Men selv hadde han ikke falt i noen fristelse. Han kom ikke for å bli konge, slik jødene forventet. Han kom for å gjenopprette skaden ingen andre kunne gjøre noe med, den som skjedde da hjerteforholdet til Gud ble ødelagt i syndefallet. Han kom for å dø, for å bli en evig betaling for alle menneskers synder, og for å opprette en ny pakt mellom Gud og mennesker. Han hadde lyst til å gi opp, men sa i stedet: «La din vilje skje!» Så var det fullbrakt. Gud kunne sette sitt segl på pakten.

I vår tid har vi nesten glemt betydningen av å inngå pakter. I dag inngår vi heller kontrakter. Den store forskjellen er at kontrakter inngås fordi vi ikke fullt ut stoler på hverandre. En pakt er derimot bygget på tillit. Partene stoler på hverandre. Derfor er ekteskapet en pakt mellom to mennesker som lover å elske hverandre livet ut. 

Gud innførte paktstanken allerede i Det gamle testamentet, og de gamle paktene hjelper oss å forstå betydningen og viktigheten av Den nye pakten som Jesus fullførte på korset. Blod inngikk alltid i en paktsinngåelse, og på samme måte sier Jesus at hans blod ble utøst så syndene blir tilgitt. Å dele brød og vin slik Jesus gjorde med displene i nattverdsmåltidet, var et fast paktsrituale. Dette var ikke bare et avskjedsmåltid, men en bekreftelse på pakten. På grunn av Den nye pakten står veien inn til fellesskapet med Gud åpen.