Når mitt indre er fullt av urolige tanker, har min sjel glede av din trøst. 
Salme 94,19

Hvor retter vi blikket når uro, forvirring og bekymringer fyller oss? Slike følelser kan ha en nesten magnetisk kraft til å tiltrekke seg all oppmerksomhet, og de vokser jo mer oppmerksomhet vi gir dem. Men når vi greier å løfte blikket, har Gud håp og trøst å gi. Det er en nøye sammenheng mellom håp og trøst. Straks vi får håp, faller vi mer til ro. Vi kan finne trøst i at Gud har løsninger som er større eller annerledes enn våre urolige tanker.

«La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg!» sier Jesus (Joh 14,1). Og Paulus sier: «Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus» (Fil 4,6–7). Det er trøst i å kunne legge ting fram for Gud i bønn. Bønnen uttrykker håp, og når vi takker Gud i bønnene våre, gir det også uttrykk for at vi stoler på ham. Han vil fylle oss med en fred som overskygger all vår uro, en fred vi ikke helt kan forklare.