Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige.
For det synlige tar slutt, det usynlige er evig.
2. Korinter 4,18

Det ser ut til at Paulus elsker paradokser, tilsynelatende selvmotsigelser. Å ha for øye det vi ikke kan se, følger ikke vanlig logikk. Men paradoksene har den virkningen at vi må stoppe opp et øyeblikk og tenke etter: Hva er det egentlig han vil si oss?

Bakteppet for det han skriver, er all forfølgelsen og de mange prøvelsene han har måttet tåle mens han har reist rundt og forkynt evangeliet. Men han sier at han ikke mister motet, for «… selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag. De trengslene vi nå må bære, er lette, og de skaper for oss en evig rikdom av herlighet som veier uendelig mye mer» (2 Kor 4,16–17).

Det kan være en utfordring å ha det usynlige for øye i en verden der vi blir oppdratt til å bare stole på det som kan veies og måles og bevises. Det fratar oss evnen til å se det usynlige. Paulus peker på en virkelighet som strekker seg utenfor det målbare. Han har evighetsperspektivet. Det vi som troende har i vente i evigheten, er verdt all prøvelse og lidelse. Det gjelder bare å se lenger enn til det synlige – å se til det som har evig verdi.