Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alt som Gud har skapt! 
Markus 16,15

Slik lyder Misjonsbefalingen i Markusevangeliet. Vi kan undre oss over ordlyden. «Til all skapningen», står det i grunnteksten. Gjelder ikke evangeliet bare menneskenes frelse? Nei, det er nok for mennesker evangeliet skal forkynnes, men «… også det skapte skal bli frigjort fra slaveriet under forgjengeligheten og få den frihet som Guds barn skal eie i herligheten», sier Paulus (Rom 8,21). Evangeliet har kosmiske dimensjoner. Han som skapte himmel og jord er oppdragsgiveren, og evangeliet har konsekvenser for alt han har skapt. Profeten Jesaja forutser en ny jord der «ulven og lammet skal beite sammen, løven skal ete halm som oksen, men slangen skal ha støv til mat. Det finnes ikke ondskap eller ødeleggelse på hele mitt hellige fjell, sier Herren» (Jes 65,25).

Motivet viser klosteret på Iona, en liten øy vest for Skottland. Herfra ble det sendt misjonærer ut til store deler av Europa i tidlig middelalder. De vandret til fots og bar på bibeltekster de hadde skrevet av selv, for trykkpressen var ikke oppfunnet ennå. Det ble grunnlagt kristne fellesskap så langt borte som i Sveits, og det er ikke usannsynlig at noen fra Iona kom til Norge. Vi vet at munker fra den keltiske kirken forkynte evangeliet her lenge før kristendommen slo rot i landet vårt. I våre dager er det i Norge våknet til live en ny interesse for den keltiske kristentradisjonen og den overgivelsen til bønn og lovprisning som fantes der.